TEXT


TEXT

SHORT PROSA.


 

2017

DETTE, ISTEDENFOR ALT 

- Hei, hører du meg? Vent. To sekunder. Må bare sette meg.

- Sånn. Nå er jeg her. Du skulle vært her, du også. Naboene flytter i alle retninger. Nei. Jeg vet ikke hvem noen er. Har ikke sett dem. Hæ? Joda, men bare ufullstendig: "Jeg hater deg! Jeg hater deg! Jeg hater deg!" Det er det samme hver gang. Man blir likegyldig av det. Men den ene kvelden skvatt jeg: "JEG HATER MEG SELV!" Sånn. Rett fram. Nei, nei, det vet jeg ikke. Men altså, det jeg egentlig ringte for å si, var at du må komme tilbake. Hæ? Ja, klart det. Jeg treffer folk med nye håndtrykk nå. Jeg har ikke lagt meg ned. Disse folka ler på andre steder, og de har kapers i salaten. Nei, det er vel ok. Men, jeg var ikke ferdig med deg heller. Det var deg jeg skulle forme som voks mellom fingrene mine. Ja, sånn. Trykke og klemme til du ble glatt og medgjørlig og litt rund i kantene. Det ville være fint. Jeg lover at du skulle få fast plass i stua etterpå. Vindusplass, så kunne du sitte der og myse mot lyset sammen med alpefiolene. Det ville vel være bra nok? Jeg skulle være der, jeg også. Jeg ville hviske deg små sanger om framtida, mens vi liksom satt og modnet. Ja. Den er fin. Eller noe av Frahm. Nei? Jeg kunne vel finne på en tekst. Jeg er ikke så verst. Jeg har ei bok et sted. Nei, det må du ikke spørre om. Vent litt. De synger der nede nå. Svensk. Ja, det var jo det jeg sa. De flytter alle sammen. Piloten også. Han føk avgårde helt nylig. Hvordan jeg vet at.. Åja, det sa jeg. Men han er den eneste. Han strøk forbi i uniformen sin, og ellers kom det aldri et knyst derfra. Ja, det tror jeg. Nei, vent. Jeg må bare flytte meg. Vent. 

- Sånn. Alle har innflytningsfest i kveld. Jo, men det går på et vis. Skal vi ringes senere da? Okei, men ikke de ovenpå, de har ikke flytta enda. Det må være avskjedsfesten. Visninga er på søndag. Det er så rart, jeg tror ikke nødvendigvis på fred eller noe sånt. At det finnes, altså. Men jeg leter jo likevel. Skjønner du hva jeg mener? Du ble liksom borte før vi hadde begynt, og nå ser jeg at alt det fine, ikke har forsvunnet med deg. Jeg tenker fortsatt på alt vi ikke har gjort, men hva skal jeg bruke alle ideene til? De tok du ikke med deg. Hva, at du hører dem nå, sa du? Sikkert topp tre på repeat, eller noe. Nei, de er vel streite folk. Okei. Jeg ville bare høre stemmen din. Du skal hva? Ja, jeg venter.

- Hei. Ja, jeg er her fortsatt. Det er greit. Men kommer du hit? Det er ledig nå, så du kan jo sjekke de annonsene da. De er på FINN. De ligger der nå. Det er bilder og sånt. Ja, du vet. Så kan vi sees ved sykkelskuret om noen måneder, også sier vi bare hei eller noe. Nei, kun det. Vi begynner på noe annet. Tenk på det da, okei? Jeg går nå, men bare tenk på det. Bare bli naboen min.

 

 

2017

UNDERGANG, SÅ OVERGANG, SÅ STIGE OPP PÅ NY

Vannet sildrer. En sentrifuge går. Vi roper ut, men ingen hører oss. "De lydløse skrikene er kanskje de høyeste", var det noen som skrev. I dag er gårdsplassen tom og ren, men vi har gått oss bort, og det vi har å vende tilbake til, minner ikke lenger om vårt hjem. Hvor var du på vei, da han huket tak i deg den gangen? Du stoppet opp, gikk videre, stoppet opp igjen, kom tilbake, stoppet opp, og gikk fra oss igjen, uten å si ifra. Vi fikk bare låne deg en stund.

(…)

Noen banker på. Vi åpner ikke. Vannet sildrer et sted over oss, og inni veggene og i gulvet også. Det drypper, drypper, drypper, men det blir ikke tomt, og heller ikke fullt. Alt er strømninger forbi oss, eksos gjennom vindusgløtten og gummisåler over brosteinen. Noen kommer for å si hei, passe på at vi har mat og rent bestikk, sjekke at skittentøyskurven ikke blir større enn seg selv. Vi sitter inne, eller vi står utenfor og ser etter noe som ikke lenger er å finne. Vi skulle lett mens vi enda kunne, men vi visste ikke det. Vi glapp et sted, vi gjorde det, men øyeblikket hadde ikke lydspor eller merke i kalenderen. Vi kan ikke finne tilbake, og peke på at der, akkurat der skjedde det. Dette som er nå, det går ikke over. 

Naboen romsterer i kjøkkenskapet vårt. Resiterer nyhetsbildet og vasker kjøleskapet. Vil gjerne bry oss med det vi ikke kan bry oss om. Skånsomt. Og hun, hun satt heller ikke her i sofaen så ofte. Når vi så på tv, ville hun betrakte oss fra spisebordet. Små smil sprang over ansiktet hennes, og hun lo med oss, eller noen ganger av oss, fordi vi var urimelige mot hverandre. Vi levde sammen, vi virket sammen, vi tilhørte hverandre, men vi fornemmet ikke det som må ha snevret seg om tankene hennes, tatt grep om fornuften og bestemt på vegne av henne selv. Hun viste oss ikke det. Det var ikke ment for oss. Hun var her, helt som seg selv. Men så plutselig: ikke mer. 

"Undergang, så overgang, så stige opp på ny", var det noen som skrev. Et gummistrikk favner om bunken med hilsener, og vi savner den det står skrevet om. Strikket skal morkne gradvis, og noe vi har hatt tidligere, må én dag få plass til å springe ut på nytt. Naboen graver seg til bunnen av skittentøyskurven og finner rester av det som var her for litt siden. Nå slynges vannet gjennom rørene, og sentrifugen kunne vært duren av et hjem i virksomhet. Når vi ser inn i tv-skjermen, skriker vi igjen, helt stille. Vi skriker med punkterte lunger, mens en del av et liv, trevlet til vårt eget liv, henges på ei tørkesnor. 

 

 

2017

HVERDAG

Vi var fem år, og vi spankulerte gatelangs i sko som var 12 nummer for store. Enfeltsveien i nabolaget kunne ta oss hvor som helst. Vi var på vei til overalt og ingen steder, og enhver distraksjon var som regel god nok grunn til å ta en pause: Fremmede katter, tilløp til løvetannkolonier i grøftene, postbilen med for lite førerhus for han som skulle sitte inni, hjemmene til folk vi kjente. 

"Se, der bor Jonas. Han er hjemme!" 

"Se, Jonas er hjemme, han bor der!"

Alltid kommentere, alltid påpeke, alltid understreke felles referanser, alt som minnet oss om at vi kjente de samme folkene, hadde samme favorittfarge, brukte lik sjampo og sov i identiske pyjamaser. 

Det var pludring og småkjekling om hverandre. Lettbente sprang i altfor store sko. Andektighet idet vi passerte det eneste huset vi ikke forstod noe av: Murfasade. Søyler ved inngangsdøra. Sjakkrutete gulv i garasjen. Ved trappen, et jernbord med snirklete former og tilhørende stoler som det aldri satt noen på. Mellom oss og huset, gårdsplassen, som et spraglete Atlanterhav av hvit og svart grus. 

"Tror du det huset har noen venner?"

"Ja, men ikke her. Jeg tror de vennene bor langt borte."

"Kanskje i Syden."

"Ja, de bor i Syden."

Syden. Ingen av oss hadde besøkt dette merkverdige landet. Syden var langt unna, kanskje lenger unna enn Kina, og vi hadde hørt at Kina lå helt på andre siden av kloden. 

"Kina ligger faktisk på andre siden av jorden."

"Det vet jeg vel."

"Men Syden er enda lenger unna."

"Vet jeg også, men det går fortere å reise til Syden."

"Det er fordi de har så mange fly som går til Syden, så man slipper å vente på tur. Man kan bare dra når som helst."

"Ja, og siden de ikke flyr så ofte til Kina, så glemmer de hvor det ligger, og da må de prøve mange ganger før de greier å lande på riktig flyplass."

"Ja! Det samme skjer hver gang jeg skal til Trondheim. Da stopper flyet i Bodø istedenfor."

"Men Bodø er faktisk mye bedre."

"Næhei, det er det vel ikke."

"Jo, det er sant, for i Bodø har de elleve bensinstasjoner, og den ene har jeg faktisk vært på syv ganger."

"Åja."

"Se! Der er huset til Rebekka. Hun er ikke hjemme."

"Ja! Huset til Rebekka, men hun er ikke hjemme."

Rebekka var aldri hjemme. Hun jobbet i barnehagen, og av og til lurte jeg på om det var der hun egentlig bodde. Kanskje hun ikke fant fram til huset sitt, for det var vel ikke noen som hadde vist henne veien dit. Rebekka var ikke herfra, hun snakket ikke som oss, hun var mer som folk på tv: Stor i smilet, pen i språket, og hun gikk med klær som flagret. Det gjorde ikke vi. Vi hadde Skogstad-jakke, polvotter og polstrede selebukser med refleksbånd rundt anklene. 

"Rebekka, i dag vil jeg ikke ha Cherrox på", kunne vi si, og Rebekka svarte med klukkende latter og ømme blikk, og vi forstod at vi måtte ta på Cherrox likevel. Når vi ikke var like grei, kastet Rebekka på håret sitt, og hun lot haka henge i lufta mens hun liksom så etter noe i taket. Dette noe dukket aldri opp, og da var det vi som ble utålmodig. Det var visst bedre å være grei, og den aller greieste av oss fikk lov til å leie Rebekka i hånda ved neste utetime.

Vi forgudet Rebekka. Vi forgudet henne akkurat like mye som vi forgudet badebomber, akemadrasser og Nissa og Elisabeth i Julemorgen. Vi snakker om gleder av et helt usedvanlig kaliber, fordi de hverken er til hverdags- eller helårsbruk. Disse gledene må nytes absolutt og fullstendig i den korte tiden du har dem. 

Dette lærte vi snart om Rebekka også. Noen måneder senere ble hun helt borte, og vi hørte aldri noe mer fra henne. Noen sa at det var Syden, men egentlig tror jeg det var Kina. Rebekka dro til Kina, og etterpå fant hun ikke veien hjem igjen. 

 

 

2016

EN PARAFRASE: GRENSESTASJON MELLOM NATUR OG ÅNDSLIV

Det stemmer ikke at ingenting gror i måneskinn. I måneskinn gror lengselen, og der gror den også aldeles utmerket. Og den er seig, denne lengselen. Ja, den er seig, pågående og insisterende. Du er ikke sånn. Du er bare deg selv. Jeg kan ikke si det samme om meg. Til vanlig er jeg bare en mørk silhuett, blottet for håndfast innhold. En skygge, med andre ord. Det er lengselen sin skyld. 

Men jeg har fortsatt havet. Ja, jeg har alltid havet, og der lever jeg et ganske annet liv. Når havet roper på meg, da roper jeg straks tilbake. Så slipper jeg alt jeg har i hendene og løper, løper, løper. Jeg løper til det endeløse havet, og ut i det, for å bli frigjort fra den klebrige, seige lengselen. Og ute i havet, der lukker jeg øynene. Jeg blir vektløs og lar hjertefreden flyte inn i meg. Fra tid til annen letter jeg på et øyelokk, slik at jeg kan speide etter skip som går forbi. I morgentimene kommer det ofte mange, og kanskje er du ombord i ett av dem.

Havet har gitt meg nesten alt, men det er også alt. Det var en tid da begjæret i meg vokste vilt, og etter hvert lot jeg det også ta overhånd. For jeg ville ha mer: Jeg ville eie havet. Jeg ville la meg selv gå i oppløsning og bli havet. 

Én gang dukket jeg under overflaten og lot meg selv synke nedover, nedover, nedover mot dypet. Nedover mot dypet, for å bli værende der. Men havet, det lot meg ikke få lov. "Du skal leve på land!" Sa det til meg og fortsatte: "Jeg kan bare låne deg litt av min plass. Du kan ikke eie meg, og desto mindre kan du bli til en del av meg, eller jeg til en del av deg! Du har din frihet, men det er også under ansvar!" 

Det var da jeg brått ble røsket tak i og dratt oppover igjen. Det var ikke lenger havet som snakket til meg. Det var de der oppe på land som var kommet for å hente meg. De bar meg oppover mot stranden, mens de messet videre for meg: "Frihet under ansvar, Ellida! Frihet under ansvar!". 

"Hadet, hav", hvisket jeg ganske lavt for meg selv. "Hadet, hav. Jeg lover vi sees igjen."

 

 

2016

STJERNEPEILER-RESIGNASJONEN

Dette er mellom før og etter. Vi står med ansiktet vendt mot hverandre, men om litt skal vi falle på rygg i hver vår retning. Frivillig eller ufrivillig, vi vet hvordan det går: Himmelen min blir en annen enn din. Nå står vi barfot på et baderomsgulv, inntullet i noe som i hvert fall ikke likner frotté. Små biter av oss ligger og dør i sluket, og vi er et sted langt bortefra der hvor hverdagen finnes. Her på badet er det halvmørkt, som i resten av huset. Det er som om noen har beregnet at siste lyspære skal holde bare akkurat til vi har reist, ikke noe lenger. 

Du legger en hånd på skulderen min. Den kjennes stødig og trygg, men i ansiktet ditt ser jeg et blikk som skjelver når det møter mitt. Pusten din er anstrengt, snart hvesende. Det ser ut som du prøver å holde noe inne, og jeg lurer på om det sitter en propp et sted, som hindrer alt i å velle ut. Jeg glatter på øyebrynene dine, rydder i den gamle midtskillen din, mens du hveser litt høyere. Kanskje et skrik er i ferd med å krype oppover halsen din nå, så du forsvarer deg med et smil idet du svelger for å sende skriket tilbake dit det kom fra. Men du slipper ikke helt unna likevel. Noe ulmende finner veien ut i dagen, og endelig, lyden av to sirener gjennom neseborene dine. Jeg har aldri sett deg gråte, men jeg antar at det er dette du gjør istedenfor. 

Det er dugg på vindusrutene i taket, det samme på speilet. Og der, et sted bak duggen står to mennesker som kom hit for å snakke sammen. Nå strekker du ut armene, inviterende. Du er så liten, men du holder meg når jeg faller inn i favnen din. Ingen av oss sier noe, vi er vel ferdig snakket. Det var derfor vi kom hit, for å snakke sammen, i dette huset som har en kjeller full av låste dører, og dette baderommet høyt oppe under himmelen. Huset er ikke vårt, men det venter oss alltid. For noen år siden fartet vi bare rundt i skogene her omkring. Vi var to nattevandrere som en tid glemte at stjernene også finnes om dagen. Det var i lysningen av en morgen at vi fant huset første gang, og vi tok oss inn via takluken for å sove ut. Nå er det lenge siden vi sluttet med disse nattetoktene, men minnene av dem trår fortsatt på stiene.

Etter at vi fikk nøkkel, har vi holdt oss mest innendørs, og denne gangen har vi sittet pal i spisestuen. "Jeg vil kaste fra meg allting", sa du med det samme vi kom. Så gav vi taket åpen himling, slik at vi kunne brenne et bål av alt vi hadde båret med oss. Hvis noen andre hadde hørt oss.. De ville kanskje blitt redde? Men det var du som viste meg forskjellen på å være, og å bli værende. Det ene er et oppbrudd. Smertefullt, ja vel, men alternativet er en evig nedstigning mot bunnen. "Heldig er den som kan velge", sa du, og jeg visste at jeg ville bli sånn, jeg også. 

(...)

Du har løsnet grepet om skuldrene mine, og sirenelydene i nesen din er i ferd med å avta. Nå strekker du en hånd bort til speilet, tegner noe i duggen. Prikker og forbindelseslinjer blir til to svaiende skikkelser. Skråstilte, som i et luftig svev. "Naturligvis", hvisker du når du er ferdig. "Det er oss. Tvillingene." Du ser ut som du kanskje vurderer å bryte ut i latter. Så blir vi stående sånn å se ut i halvmørket, og i speilets stjernebilde er det bare våre egne øyne som ser tilbake.

Snart er det kveld, og vi må reise hver vår vei. Vi skal falle og bli liggende under hver vår store himmel. Men i fallet spenner vi en line mellom oss. Det er en innøvd bevegelse, vi har gjort dette før. Vi svaier i leddene og gir etter når vi må, ikke etterpå. Linen holder fast i oss, og vi i den. Jeg vet at vi ikke finner tilbake til hverandre når vi våkner i morgen, men jeg stoler på at det skal skje, før eller siden. Linen bringer oss tilbake til dette huset igjen. Sent, men tidsnok.

 

 

2016

ENHVER MÅ DØ I EN MIDTRABATT

Hvor har du vært? Jeg har ventet så veldig lenge, og nå dukker du opp her med gullstøv på skoene. Er ikke det betenkelig? Hvor har du vært? Kan du ikke leve dette ene livet, uten å ha et par andre i bakhånd? Du sier at dette livet blir levelig, bare gjennom de andre livene. Men hvilket av dem som er virkelig, og hvilke som ikke er det, kan visst være det samme.

Jeg så en fugl falle ned fra himmelen i dag. "Klask", rett i bakken. Hvor var du? Jeg tror det var ei kråke. Den ble liggende der, steindød i midtrabatten, mens taxier, Foodora-syklister og varebiler føk forbi. Det må være feilaktige oppfatninger som ligger til grunne for at man kaller kråker uanstendige. Jeg mener; hvordan kunne fuglen unngå å falle rett ned i noens frontrute? Fortell meg det du, som vet så mye mer enn meg! Men hvor har du vært? Nå drysser det konfetti fra lommene dine. Jeg vil ikke se mer av det.

(...)

Husker du den gangen du kun hadde ett liv? Ett eneste, verdifullt liv. Det var ditt eget liv, og etter hvert ble det også mitt. Elsket du ikke det livet? Si ikke nå, at du ikke gjorde det. Si ikke at du aldri frydet deg over noe! Jeg vet at det sjeldent var hurrarop og lovprising, men du elsket livet på ditt vis, likevel. Jeg vet det godt, for jeg var jo sammen med deg, da allting skjedde. Selv den gangen livet vårt fikk rifter i kantene, var vi to om å lappe det sammen igjen.

Men du og jeg, vi fikk forskjellige fiender et sted på veien. Og hvem har du å hate, når apatien etter hvert tar overhånd? Du kom hjem til meg en dag og fortalte at det ikke var annet enn en misforståelse som hadde ført oss sammen. Jeg kunne ikke forstå hva du mente, men du hadde altså ikke noe mer enn dette ene å meddele; at tilværelsen vår var bygget på en feilaktig sannhet. 

Siden den gang har du vært ute og fløyet på egen hånd. Jeg vet ikke hva du lever for nå, og du vil slett ikke si meg det heller. Om du så gjorde, ville jeg da skjønt hvorfor du stadig tror det er greit å komme farende hit med favnen full av utbrente stjerneskudd? Jeg har snart glemt hva jeg aldri har visst om deg.

(...)

Jeg stod ved fotgjengerovergangen og ventet på grønt, da kråka ramlet ned fra himmelen i dag. Hvor blir det av alt som forsvinner? Fortell meg det du, som forsvinner så ofte! Fuglen har snart blitt til gjødsel. Det er ikke noen som kan oppholde seg særlig lenge i en midtrabatt. Det går samme veien for oss, og det er nå, i dette øyeblikket, at jeg velger side og retning. Mine egne forkludrede minner vier deg ingen plass i framtiden. Dette er ikke en brist i min karakter. Fra nå av kan du få gjøre akkurat som du vil. Uten meg. 

 

 

2016

I PERIFERIEN ER DET GANSKE MØRKT

Du har satt meg på plass, uten at du selv er klar over det. Forundret, skamfull og mer eller mindre målløs, sitter jeg her og responderer som en nikkedukke på alt du meddeler. Jeg vet ikke riktig hva som foregår, annet enn at vi har en samtale på gang, og at det er du som leder an. Du er ikke den samme som før, men du er likevel deg. Det ser jeg på øynene dine, men jeg kan altså ikke komme til bunns i dette ene: at du på et vis ikke stemmer overens med deg selv. Du står under den åpne garasjeporten. Buksesiget ditt begynner å bli kritisk, og ordene dine flyter over av vennlighet mens du lar blikket vandre i sikksakk rundt i lokalet, liksom for å spre det vennlige budskap, denne helt tilforlatelige hyggestemningen, i størst mulig radius.

Jeg gransker hele deg, kanskje for å avsløre en skjult kode som vil løse rebusen, for jeg kan altså ikke finne forbindelsen mellom den du var og den du er. Du snakker i ett sett. Vi ler høyt av et eller annet, og du snakker enda mer. Jeg vet at selv om du snart går inn til deg selv, skal du komme tilbake, igjen og igjen. Det er sånn det er nå for tiden. Vi har fått nye vaner, men jeg forstår ikke hvordan det gikk til at veiene våre krysset akkurat her.

En gang for veldig lenge siden tilegnet jeg deg et sett med dårlige egenskaper. Du stod på kioskhjørnet og lo rått, og ingen hadde så trange Fornarina-bukser som du. Du var en sånn som jeg aldri snakket med, en som jeg betraktet kun fra trygg avstand, for du stod alltid med ryggen til meg. Hvor har du gjort av alle de usle egenskapene dine? Hvor er likegyldigheten, og de olme blikkene som du pepret ut i hytt og vær? Hvor er de dyre klærne og de overflatiske verdiene? Jeg visste ikke at du faktisk er et helt jovialt, trivelig menneske. Jeg visste ikke at du kunne være så likefrem og hyggelig, og at du i bunn og grunn er ganske fornuftig. Hvor kom alt dette fra? Har du vært på personlighetsfornyende resort siden sist jeg så deg? Har du møtt snille guruer og blitt overøst med saftige mantraer om medmenneskelighet og toleranse? Eller har du bare blitt voksen? Har jeg blitt voksen også? I det minste voksen nok til å skjønne at egentlig har jeg vel aldri visst noe som helst om deg. Jeg har bare trodd veldig mye, og jeg lot antakelsene bli det jeg baserte sannhetene på.

Nå vil jeg gi deg full oppreisning! Du må ikke tro at jeg skal fortsette å ha lave tanker om deg. Du har reddet deg selv, bare med å stå der i porten å snakke ubesværlig om boligalarmer og blomsterbinderi, om rettssystem og været på Svalbard. Det er ikke deg det er synd på nå. Det er alle de andre: Alle som fortsatt befinner seg på en ubestemt koordinat, i periferien av min bekjentskapskrets. Stakkars alle dem, hvis omdømme fortsatt lider under min korttenkte trangsynthet! Og stakkars meg, for hvilke egenskaper har vel ikke noen feilaktig tilegnet meg? Hvem betrakter meg mens jeg står med ryggen til, helt uvitende om dommen som faller?

 

 

2015

ERINDRING

De sa at det fantes en for oss alle. Men åh, så vanskelig det var å finne den rette for meg. Jeg var alltid på vakt, i frykt for å gå glipp av den eneste muligheten som jeg kanskje, bare kanskje ville få. En liten stemme i hodet fortalte meg at løpet allerede var kjørt for min del. Dette gjorde meg bekymret. Kanskje hadde jeg allerede fått min sjanse, uten egentlig å vite det. Kanskje hadde jeg ved en anledning vandret forbi deg, halvveis i søvne. Så du at jeg overså deg da? Hvorfor prøvde du ikke å stanse meg? Du skulle ropt ut, skreket høyt til meg: "Her er jeg! Akkurat den du leter etter, den du trenger! Den som vil få deg til å føle deg fantastisk! Den som kan hente fram det beste i deg! Den eneste ene for deg, det er meg!"

Hvorfor gjorde du ikke det? Det ville gjort livet mitt så mye enklere. I stedet måtte jeg fortsette å se meg både til høyre og venstre, og over skulderen. Konstant. Jeg mener, du kunne jo være hvor som helst, midt i det store virvaret av dette som vi kaller selve livet. 

Så reiste jeg til Italia en sommer. Og du verden, for en sommer det ble. Det var i byen Latina at hele min tilværelse ble snudd på hodet. Jeg var ute og vandret i byens gater, og for en gangs skyld følte jeg ingen skam over å gå med hodet konstant virrende både til høyre og venstre og over skulderen. Jeg var jo turist nå, og da har man gyldig grunn til å gjøre nettopp sånt: Stirre alt og alle i senk, inntil man blir svett av alle inntrykk.

På et tidspunkt gikk jeg inn i en klesbutikk for å avkjøle meg. Og her, midt i denne oasen av appreturduft og speilblankt interiør, fikk jeg øye på deg. Og det kom over meg, rent intuitivt, en følelse av at alt bare stemte. Du var lang og smal, akkurat som meg. Du så spenstig ut, og jeg tenkte at dette, det er akkurat dette jeg har lett etter hele tiden. Og det skulle vise seg at du heller ikke var vanskelig å be. Navnet ditt var Silvian. Det var latin, for "Man of the woods". Dette kunne jo ikke være til å ta feil av. 

Livet mitt ble ikke det samme etter den turen til Italia. Selvsagt ble det ikke det, for du ble jo med meg hjem. Velvillig. Så fulgte du meg trofast gjennom tykt og tynt, og vi delte hverdagens små og store strabaser med hverandre. Jeg behøvde ikke lenger å se meg omkring, for du var jo alltid der jeg var. Hvilken lettelse det var. Hvilken herlig erkjennelse å vite at jeg skulle slippe å lete mer. Livet mitt kunne gå videre. 

Og det gjorde det, sånn som det jo skal gjøre. På ett tidspunkt vokste vi derfor fra hverandre. Akkurat det var ikke ønskelig, men snarere en dyd av nødvendighet. Nå gjemmer jeg deg i skapet mitt, som et taktilt bevis på min takknemlighet for alt du gjorde for meg. Når folk sier at man aldri kan glemme sin første kjærlighet, tenker jeg at ja, det stemmer sikkert. Men jeg vet også at man heller ikke kan glemme dette: Opplevelsen av, for første gang i sitt liv å passe inn i et par helt ordinære, blå jeans. "You free your mind in Silvian Heach", stod det på den rosa merkelappen. Det stemte så til de grader.